Aleksander Gamme
Aleksander Gamme
Aleksander Gamme er kanskje Norges mest allsidige eventyrer. Der mange holder seg til den ene eller andre typen ekstreme ekspedisjoner, finner du krølltoppen fra Hamar i bratta i Trollveggen, gåendes alene til Sydpolen, på Mount Everest i et forsøk på å lære skoleelever om verden, som safariguide i Sør Afrika, med pulk i Las Vegas, padlende i et badekar på Mjøsa eller med en pose ostepop.
Å nei. Måtte vi virkelig nevne den ostepoppen? Her har fyren besteget de høyeste fjellene i verden, gått tusenvis av kilometer på ski i ugjestmilde strøk, syklet i Sahara og med en rekke rekorder innenfor fallskjermhopping, og så ender han opp med å bli verdenskjent for et ekstatisk gjensyn med en pose cheese doodles. Men, slik blir det når man på ingen måte er i nærheten av “gjennomsnittet” på skalaen, og når bildet av ham burde stått ved siden av “ekstraordinær” i ordboken.
"Frem til jeg var 25 år reiste jeg verden rundt med fallskjerm på ryggen. Men så våknet eventyrlysten mer på alvor, og de lange turene ble raskt en liten besettelse."
Aleksander jobbet som frilansjournalist og jaktet på de finurlige historiene. Etter en vellykket tur til Mount Everest i 2007 begynte han å organisere turer, så andre kunne oppleve deres drømmer.
"Det var stor sett en fantastisk erfaring, men jeg skjønte raskt at jeg ikke var født for å gå i de samme fotsporene på de samme turene, år etter år. Et nytt høydepunkt var definitivt Antarktisk i 2011/2012 - den første - og kanskje eneste - seriøse turen hvor strikken skulle tøyes og rekorder skulle slås."
Turen til Sydpolen var verdens lengste skitur uten etterforsyninger og assistanse. Med denne turen ble Aleksander først i verden til å gjennomføre den siste milepælen i Antarktis; å gå fra kysten til polpunktet og tilbake igjen. Lite visste han da han begynte planleggingen av turen at to unge australske gutter var inne på samme tanke. De var oppvokst med “shrimps on the barbie” og sand mellom tærne, og var naturlig nok ingen ingen match for en nordmann med en rekke polare ekspedisjoner bak seg. Men da Aleksander bare var kilometer fra målet slo han leir og ventet på “the men from Down Under”, som han etterhvert hadde utviklet et vennskap med gjennom satelittelefonsamtaler på isen - og de gikk sammen i mål. Dette vakte stor oppsikt i det internasjonale ekspedisjonsmiljøet, og Aleksander har det som et av sine beste turminner.
Etter Antarktis fulgte foredragsturnéer, vinterbestigning av Trollveggen, ymse “litt” unormale prosjekter som å padle et badekar på Mjøsa og flyvning med heliumsballonger, TV-innspillinger, drømmeturer med en likesinnet krølltopp, og så ble plutselig to til fire.
Døtrene Vilja og Vega har satt en liten, midlertidig stopper for de lange ekspedisjonene, men de bidrar til at han setter pris på de små øyeblikkene i hverdagen.
"Jeg satser på å bygge opp jentene mine til å bli robuste mennesker som kan stå trygt på beina når det blåser på toppene. Og med guts nok til å tråkke sitt eget spor. Jeg tror de fleste lengre turene mine i fremtiden kommer til å være med barn. En perfekt dag på tur er nå like gjerne en tur hvor ungene hyler av skrekkblandet fryd over å finne en maurtue, som en lang fjelltur, med luftig klyving og spennende passasjer, hvor vi sliter oss totalt ut og lusker oss haltende tilbake til en god middag, stamp, rødvin og artige historier."
Grønlandskryssinger og Antarktiseventyr er byttet ut med kortreiste (og bratte!) eventyr, som er enklere å få gjennomført i hverdagen.
"Den polare basillen er byttet ut med en ny lidelse...jeg mener besettelse - klatring. Først satte jeg av tre år til å forsøke å bli en habil klatrer. Etterhvert har jeg innsett at dette er et livslangt prosjekt. Klatring er så stort og så bredt, og spenner fra rendyrket innetrening til de store, majestetiske veggene her i verden. Jeg er usikker på hvor denne lidenskapen tar meg, men det er definitivt tid for å utforske de luftigere delene av den norske fjellheimen."
Selv om det er turene som driver Aleksander, er det menneskemøtene underveis som etterlater de største inntrykkene. "Gode turminner handler ofte om følelsene som ligger bak, bakteppet til situasjonen og det surrealistiske "Tenk at jeg er her akkurat nå.."- momentet. Joda, det var fin utsikt fra Everest og alle de andre toppene. Men det er menneskene som setter de dypeste sporene. Det var eventyrlig å få lov til å vente på mine australske "konkurrenter" i Antarktis. Å være med mennesker som når sine største mål. Mennesker som bryter håndbak med skjebnen. Mennesker som viser en ufattelig glede i håpløse situasjoner."
Aleksander mener at det å dagdrømme burde være pensum på livets skole, for drømmer er den største drivkraften av dem alle, særlig hvis du er ny i gamet. "Hvis du først har tenkt tanken, så har du det i deg. Kjøp brukt utstyr, finn deg turvenner som har tid og gyv løs på fjellheimen. Kom deg ut og bare sett i gang på det nivået du er. Så klatrer du raskt på stigen og et nytt univers av opplevelser åpner seg. Ingen angrer på at de har vært for mye ute. Men det er nok av dem som angrer på at de aldri turde å ta ordentlig tak i sine egne drømmer."